2022-05-13
Lesetid ca 6 min
Foto: Ragge Strand
De representerer tre generasjoner ingeniører innen energi og industri. Men hvordan gikk vi fra tungolje og kull til CO₂-fangst og klimaangst?
Jens Eirik Nilsen (71) begynte ingeniørstudiene i 1970. Alert Holtman (41) begynte på kjemiteknikk i 1996. Tore Aunevik (25) er nyutdannet – nå ute i sin første faste jobb.
Felles for dem er at de jobber med industri og energi hos Cowi. Ulikheten finner vi i utviklingen bransjen deres har gjennomgått på tre generasjoner.
– Klimakrise var ikke et ord. Man snakket ikke om CO₂, sier Jens Eirik.
I industrien på 50-tallet gikk man fra å bruke kull til å bruke tungolje i fyrkjeler. I 1974 kom oljekrisen og oljeprisene eksploderte. Plutselig skulle alle tilbake til kull igjen.
– Jeg var prosjektleder for flere konverteringsprosjekter. Jeg ble kalt kull-Nilsen på den tida. Men det ble et kort industrieventyr. Kullpartiklene kunne man stanse gjennom å bruke filtre, og i nærmiljøet så det bra ut. Men CO₂-en føyk rett til værs.
Foto: Christiania Portland Cementfabrikk, rundt 1955. Fabrikken på Slemmestad var en av landets største forbrukere av olje. Da oljekrisen kom i 1974 ble produksjonen dyr. Etter oljekrisen gikk mange tilbake til kull.
I 1987 kom Brundtland-rapporten og bærekraft var på alles lepper. Myndighetene fikk øynene opp for svovel- og NOX-utfordringer, som satte preg på 90-tallet. Klimaengasjement murret i samfunnet.
Jens Eirik husker tiden før myndighetene begynte å stille krav til industrianleggene.
– Tenk på hvordan Drammenselva og Oslofjorden så ut før. Som guttunge var jeg ute og badet, og jeg vil ikke tenke på hvor mye skit som fløt forbi oss når vi svømte.
I 1996 begynner Alert Holtman å studere kjemiteknikk i Nederland. Han ville bidra til å redusere utslippene fra industrien. Det viste seg å være nyttig. På 90-tallet ble nemlig lupen rettet mot sur nedbør.
– Nitrogenoksider (NOX) i lufta ødela steinmonumenter i byer og sårbare naturområder. Det ble et gigantproblem. I Nederland innførte de nitrogenkvoter for å tvinge bedriftene til å redusere utslippene, sier Alert.
Alert husker godt hvordan myndighetenes krav på 90-tallet begynte å endre seg.
– Dette var første gang det ble stilt ordentlige krav til rapportering. Industrien måtte implementere etterrettelige prosedyrer.
Strenge utslippskravene og dyre renseanlegg gav industrien økonomiske insentiver til å endre seg. Likevel førte også de strenge kravene til at flere møtte vansker, minnes Jens Eirik.
– Bedrifter tenker profitt og lønnsomhet så langt det lar seg gjøre. Den ble redusert da myndighetene satte et tak for utslippene. Mange bedrifter måtte stenge dørene og det var tøft for mange. Likevel er det klart at lønnsomheten ikke skal sette rammene for hva vi tillater av utslipp til miljøet.
I 2014 begynner Tore Aunevik (25) å studere Energi og miljø i Oslo. I klassen var de fleste klimaengasjerte og det ble mange diskusjoner. I dag ser han at kanskje ikke alle argumentene han førte på den tida var like nyanserte.
Først da han begynte på mastergraden i Fornybar energi, skjønte han hvor kompleks klimadebatten egentlig er.
Foto: Flickr/ GGAADD/ CC BY-SA 2.0. Det siste året har vært preget av klimastreiker, her fra skolestreik for klimaet i Oslo 22. mars 2019.
– Når man prater med mange nok folk, på ulike sider av bordet, ser man at det er en grunn til at folk mener det de gjør. Myndighetskrav og reguleringer går utover jobber og økonomien til folk, og det er en omstilling som har store konsekvenser.
Likevel trenger man grenser, mener Tore.
– Lønnsomhet er viktig for å drive økonomien fremover, men det finnes en grense for hvor mye naturen vår tåler. Hadde vi ikke hatt fiskekvoter i dag, hadde havet vært tomt. Det samme gjelder industri- og energisektoren.
På tre generasjoner har industrien beveget seg langt. Men også på et personlig plan har generasjonene hatt mye å hente fra hverandre.
– Selv om jeg har jobbet mye med mye av det samme som Alert, var han nyutdannet i forhold til meg. Jeg har plukket opp mye teknisk kunnskap, kanskje særlig knyttet til miljøaspektene ved anleggene, forteller Jens Eirik.
Men også det sosiale er annerledes i dag. Det skal den Tores generasjon ha mye av æren for, mener Jens Eirik.
– I begynnelsen av karrieren min, var det nesten ingen jenter blant oss ingeniører. Generelt er mangfoldet i bedriften helt annerledes i dag. Jeg er imponert av hvordan de unge i COWI klarer å holde folk sammen og ta vare på hverandre. Det har enormt mye å si for arbeidsmiljøet.
Da Tore skrev masteroppgaven sin for COWI, jobbet han tett med Alert.
– Som ung og nyutdannet er man veldig fokusert på det tekniske. Men å huske businessfokuset og at de teknisk gode løsningene også skal være lønnsomme, er noe av det mest spennende jeg har lært av Alert.
Etter nesten 50 år i bransjen, har Jens Eirik det siste året forberedt seg på pensjonisttilværelsen. Men det skulle ikke bli så enkelt.
– Jeg hadde tenkt jeg skulle pensjonere meg snart, men jeg får ikke lov av Alert. Så det spørs om jeg ikke blir hengende rundt litt til.
